Hjort

Hjorten er vanlig utbredt over store deler av Europa og Nord-Amerika. Norsk hjort (Cervus elaphus atlanticus) er en av mange underarter.
Utbredelsesområdet til den norske hjorten dekker hele Sør-Norge opp til Nordland, men store bestander finner vi kun på Vestlandet og stedvis i Sør-Trøndelag. Hunndyret kalles kolle eller hind, og hanndyret kalles bukk. På Østlandet kalles også hjorten for kronhjort.

Pels og farge

Ett typisk kjennetegn hos hjorten er den mørke hårstripa fra nakken og langs hele ryggen. Denne er tydelig både i den rødbrune sommerpelsen, og i den mer gråbrune vinterpelsen. Innsiden og baksiden av lårene har et lysere hårlag, og dette utgjør det karakteristiske speilet. Blir dyra skremt eller advart blir disse hårene ofte sperra, og den lyse overflata gir skarp kontrast mot den øvrige pelsen. Til forskjell fra de voksne, har nyfødte kalver lyse prikker på ryggen og langs sidene. Flekkene forsvinner gjerne utover sommeren, men hos enkelte kalver kan de sees gjennom hele vinteren.

Vekst og kjønnsmodning

Kolla går drektig i snaut åtte måneder (ca. 230 dager) og får vanligvis en kalv hvert år. Kalving skjer i månedsskiftet mai-juni og ved fødsel veier kalven 8-10 kilo. De tre-fire første ukene er den næringsrike morsmjølka helt avgjørende for kalven. I denne perioden legger den på seg gjennomsnittlig 500-600 gram pr. dag og etter tre til fire måneder er fødselsvekten femdoblet. Mesteparten av de unge bukkene blir kjønnsmodne som 1 ½-åringer. Blant kollene kan denne andelen variere noe mer. Kjønnsmodning er nært knytta til kroppsvekt, og dyr med gode vekstforhold kan bli kjønnsmodne som 1 ½-åringer. I løpet av sin tredje høst vil nær 100 % av kollene komme i brunst og bli paret. Kollene når full størrelse rundt fem års alder og de veier da mellom 80 og 120 kilo (levende vekt). Skulderhøyde og kroppslengde frå snute til halerot er henholdsvis ca. 100-120 og 170-190 cm. Bukkene blir større enn kollene og har en lengre vekstperiode før de er ”utvokst”. Først ved seks til åtte års alder når de full kroppsstørrelse (opp mot 235 kilo). Skulderhøyde og kroppslengde for en voksen bukk er omkring 120-140 og 210-230 cm. Den eldste viltlevende bukken en kjenner til i Norge ble 16 år, mens eldste hodyr tilsvarende ble 25 år. Høy alder resulterer gjerne i redusert kroppsvekt og nedsatt reproduksjon. Voksne individer har svært lav dødelighet utover jaktuttaket. Som følge av jakt er det få hjorter som blir eldre enn 10-12 år i norske skoger.

Gevir

Bare bukkene utvikler gevir. Geviret er viktig både for sosial status og som våpen i kamper mellom bukkene. Gevirutviklingen er en årlig syklus. Det er tilstedeværelsen av hormonet testosteron som gjør at geviret faller av om våren (april), og at ny gevirvekst starter umiddelbart. Geviret vokser da fram fra vekstpunktet (rosenkransen) på hodets to geviranlegg (rosenstokkene). I vekstperioden er geviret omgitt av et hudlag (bast). Basten inneholder et rikt nettverk med nerveceller og blodårer, og sørger på denne måten for vern og tilførsel av oksygen og næring i vekstperioden. Etter ca. fire måneder er det nye gevirsettet på plass. I slutten av august er geviret utvokst, og igjen er det hormonet testosteron som sørger for at geviret hardner (kalsifiserer). Basten tørker ut og fjernes ved at bukken feier geviret mot tre og busker. Hjorten bærer geviret helt til det kastet i april. Gevirdannelse er som nevnt en årlig syklus, til forskjell fra horndannelse der hornet sitter på dyret hele livet. Gevir er heller ikke bygget opp av keratin (et protein som er hovedbestanddel i negler, hår, nebb etc) slik som horn er. Det første gevirsettet starter å vokse ved ett års alder. Dette består som regel av to rette stenger, og har gitt opphav til ungbukkens mange navn (spissbukk, stilk, tappar, beinhorning m.fl.). Med alderen får bukken større og kraftigere gevir, men det er ikke slik mange tror, at hjorten får en ny gevirtakk for hvert år. De største gevira blir utvikla ved sju til ti års alder, og hver gevirstang har då vanligvis mellom fem og sju takker. Selv om hjorten på Østlandet ofte kalles kronhjort, brukes dette navnet også om en bukk som har gevir med 6-greiner på hver side (12 takker). De tre øverste greinene danner da en krone. Bukker som er passert 10-12 år får gradvis spedere gevir, der både volummasse og antall gevirtakker blir redusert. Slike bukker kalles gjerne returbukker.

Aktivitets- og hvileperioder

Mye av hjortens tid går med til å beite og hjorte (tygge drøv). Hjorten har liten vom i forhold til kroppsstørrelse sammenlignet med andre drøvtyggere (dåhjort, elg, sau, storfe). Hjorten beiter gjennom hele døgnet, men sees sjelden i åpent terreng på dagtid. At hjorten observeres beitende fra skumring til grålysning, og ikke på dagtid, gir rom for å tro å hjorten er et nattaktivt dyr. Tilfellet er nok heller at beitingen på dagtid skjer i områder der hjorten finner skjul, altså i skogen. Om sommeren er det vanlig med 4-6 beiteperioder gjennom døgnet, og beiteaktiviteten øker noe utover dagen mot skumringen. Det er likevel liten forskjell i aktivitetsnivået mellom natt og dag. Om vinteren reduseres antallet beiteperioder til 2-3, og hjorten er da mest aktiv når det er lyst. Når vintermørket faller på går tiden mest med til hvile og hjorting.

Naturlige leveområder

Den ville hjorten kan enten være stasjonær gjennom hele året, eller kan ha kortere eller lengre vandringer mellom sommer- og vinterområder. Et vanlig mønster er at dyra overvintrer i kystnære lavlandsstrøk med relativt milde og snøfattige vintre. Siden hjortens aktivitet er innstilt på energisparing om vinteren, har ikke dyra behov for et like stort leveområde som om sommeren. Mens et sommerområde kan være opp mot 10 km2, trenger et leveområde om vinteren ikke være større enn 1 km2. Vinterbestanden av hjort kan derfor være svært tett på attraktive overvintringslokaliteter. Når våren kommer følger hjorten snøsmeltinga oppover og innover i landet. Under dette vårtrekket kan man mange steder se store flokker med hjort som beiter den første næringsrike groen på innmarka. Sommerområdene ligger ofte lenger inn i landet og opp mot fjellet i gras- og urterik løvskog med rikelig tilgang på både skjul og mat. Hjorten er en dyktig svømmer, og på vandringene er det ikke uvanlig at hjorten krysser både store fjorder og vann.

Sanser

Hjorten er et typisk skogsdyr, og vill hjort viser seg sjelden i åpent terreng på dagtid. Lukt og hørsel er derfor viktige sanser og de som er best utviklet. I øyet sitter det to ulike typer synsceller, staver og tapper. Stavene har høy følsomhet for lys, men gir liten sanseskarphet. Tappene har lav følsomhet for lys, men kan registrere farger som gir godt skarpsyn i godt lys. Hjorten har mye staver og lite tapper på netthinna. Dette gjør at nattsynet er bra, mens synet i dagslys er lite skarpt (skjelner dårlig mellom farger). Hjorten kan derfor ha vanskelig for å oppdage en urørlig person, så lenge lukt eller lyd ikke avslører vedkommende.

Sosiale bånd

Den første tida etter fødsel ligger kalven og trykker mens mora holder unna. I denne perioden oppsøker kolla kalven bare i korte perioder for å la den die. Kalven vokser raskt, og etter en ukes tid er den sterk nok til å følge mora. Fra nå av er kalv og kolle sjelden langt fra hverandre, og kalven lærer matvaner og atferdsmønster som vil prege kalven resten av livet. For hannkalver varer dette nære bandet omlag fram til to års alder. Hunnkalver kan derimot holde sammen med morkolla i flere år, og derfor dannes ofte faste grupper av nært beslekta individer. De unge bukkene finner seg vanligvis nye tilholdssteder utenfor mora sitt leveområde. Ofte holder unge bukker sammen i små grupper for en kortere eller lengre periode. På denne måten er koller og bukker atskilt fra hverandre gjennom det meste av året utenom brunsttiden.

Brunsttid

I slutten av september starter den årlige paringstida (brunsten). Kortere dager og lavere temperatur påvirker hormonutviklingen (blant annet testosteron), slik at bukkene begynner å oppsøke kollenes tilholdsteder og blir mer aggressive mot hverandre. Hjorten er polygam, det vil si at en hann parer seg med flere hunner samme sesong. Når brunsten er på sitt mest intense, bruker de voksne bukkene derfor all tid og energi på å samle og forsvare større eller mindre harem av koller og ungdyr. På grunn av sterkt redusert fôropptak og stor aktivitet under brunsten, kan bukkene ha et vekttap på opptil 30 % av september-vekta. I denne perioden kan en høre bukkene brøle, og et møte mellom rivaliserende hanner kan føre til harde kamper.

Vinteren, et nåløye for den ville hjorten

Utover sensommeren og høsten kan en voksne hjort legge seg opp betydelige fettlager. Dette er energireserver som dyra tærer på gjennom vinteren når mattilgangen blir knapp. De voksne bukkene, som gjerne er sterkt avkrefta etter brunsten, har kort tid på å komme til hektene igjen etter brunsten. Skal de overleve vinteren må de finne nok næring til å bygge opp nye fettreserver, noe som kan være vanskelig senhøstes. For å klare seg gjennom vinteren reduserer hjorten aktiviteten og stoffskiftet. På denne måten minker energibehovet og opplagsnæringa varer lengre. Dyret er da fysiologisk innstilt på å klare seg gjennom de kommende månedene på minst mulig energi. Dette er også grunnen til at hjorten vanskelig legger på seg gjennom vinteren, selv om det skulle være rikelig tilgang på god næring. Selv om hjorten har vært tilstedeværende på Østlandet i lang tid har vi ikke sett den økningen i bestandene østpå som vi har hatt på Vestlandet siden tidlig på 1990-tallet. Trolig er Østlandets tidligere snøfall, tjukkere snødekke og senere snøsmelting blant årsakene til dette.

Næring, kvantitet og kvalitet

Hjorten er klassifisert som en såkalt intermediærbeiter. Dette vil si at den plasserer seg mellom de artene som beiter mest selektivt (eksempelvis rådyr), og de typiske grovfôrbeiterne (sau og storfe). Dette er knyttet til dyrets vomstørrelse og dermed kapasitet til å fordøye fiberrikt fôr i vomma. Rådyr og hjort trenger altså ”kvalitetsføde” med relativt høyt innhold av sukker/stivelse og protein. Sau, storfe (til dels dåhjort) er mer ”kvantitetsbeitere” som kan bruke lenger tid på fordøyelsen, og dermed nyttegjøre seg av f. eks fiber/cellulose. Generelt kan vi si at hjorten velger ferske og saftige planter framfor eldre, tørrere planter. Våren er i så måte en fin tid for dyra. Over alt spirer nye, grønne skudd. I denne tidlige fasen vil svært mange arter være attraktive, men mengdene av kvart slag er små. Hjorten beiter derfor de første spirene av mange ulike planter, i mange ulike vegetasjonstyper. Utover sommeren blir det mer av hvert planteslag, mens andelen protein og sukker i plantene reduseres. Hjortens naturlege respons på dette er å spesialisere dietten i noe større grad, og de beste plantene blir mest beita. På ettersommeren og høsten minker tilgangen på gode beiteplanter, og menyen blir igjen mer variert.

Naturlig vår- og sommerføde

Undersøkelser gjort i Norden viser at graminider (gras og halvgras) er den viktigste plantegruppa sommerstid. De mest vanlige artene er smyle, kvein- og svingelarter og blåtopp. Ulike urter er også en viktig del av sommerdietten. På vårparten er hvitveis en tydelig favoritt. Elles blir arter som stormarimjelle, tepperot og gaukesyre mye beita. Men, hjorten velger til vanlig arter i tråd med hva som er tilgjengelig. Beiting av skudd og blader fra busker og trær er også viktig. Vanlige arter som blir beita er bjørk, hassel, rogn og selje, og av disse velger dyra rogn og selje framfor bjørk og hassel.

Naturlig høst- og vinterføde

Høst- og vinterdietten er preget av mer vedrik kost enn om sommeren. Dette skyldes at fiberinnholdet i gras og urter er høyt om høsten, samtidig som lyng, knopper og kvist utgjør en større del av fødemengden. Røsslyng og einer er to sentrale beiteplanter i denne perioden. Disse vil ofte være å finne hele vinteren, og blir mye beita. Lyngarter som blåbær og tyttebær er populære beiteplanter så lenge snømengden ikke blir for stor. Innimellom eter hjorten også en del gras, men da i små mengder. Når snømengden øker, skjer en større del av beitinga i busk- og tresjiktet. Her tar hjorten knopper og skudd av arter som rogn, osp og selje. Skudd av bartrær, særlig gran, inngår også i dietten. Barkgnaging kan hjorten drive med hele året, særlig på trær som er felt av hogst eller vind. Barkgnaging på stående trær er imidlertid mest vanlig vinterstid. Særlig kan det gå hardt utover unge trær som har tynt og saftig barklag. Frukttrær, rogn, selje, kristtorn, furu, gran er blant de mest utsatte treslagene.