Dåhjort


Dåhjorten (Dama dama), også kalt dådyr, tilhører hjortefamilien (Cervidae). Hanndyra kalles bukk eller dåbukk og hunndyra hind eller då.
Den var naturlig utbredt i Sør-Europa ved Middelhavet og østover mot Midtøsten, men det finnes kun et fåtall individer igjen av de opprinnelige ville populasjonene. Gjennom utsetting er dåhjorten spredt til 6 kontinent, og i Norge har vi viltlevende dåhjort på øya Hankø og i Østfold, hovedsakelig øst for Glomma.

Pels og farge

Ingen av de andre hjortedyrartene kan vise til så mange fargevarianter som dåhjorten. Dette er fordi dåhjorten i lang tid har vært holdt i parker, jakthegn eller på øyer. I fangenskap øker gjerne fargevariasjonen sammenlignet med viltlevende populasjoner, på grunn av redusert genetisk variasjon og redusert seleksjon fra rovdyr. Dåhjortens farge kan variere fra hvit til nesten helt svart, men den vanligste formen er lys brun/rødbrun kroppsside med lyse flekker. Buk og bein er lysere og ensfarget. Bakre og øvre del av låra er dekka av kvite hår og utgjør det såkalte speilet. Dette feltet er kanta med mørkebrune eller svarte hår. Vinterpelsen er generelt noe mørkere enn sommerpelsen, og er som oftest uten lyse flekker.

Vekst og utvikling

Etter å ha gått drektig i snaut åtte måneder, kalver dåhinda i månedsskiftet juni-juli. Tvillingfødsler kan forekomme, men vanligvis føder hinda berre en kalv med ei fødselsvekt på omkring 4 kilo. Både hind og bukk blir vanligvis kjønnsmodne ved 1½ års alder. Som treåring er dåhindene fullvoksne og veier mellom 40 og 65 kilo. Bukkene er fullvoksne først ved fem års alder og veier da mellom 80 og 120 kilo. Skulderhøyde på voksne dyr ligg mellom 75-105 cm og kroppslengden er 130-175 cm. Bukkene ligger i det øvre sjiktet av skalaen og hindene i det nedre. Dåhjorten blir vanligvis ikke mer enn 10-12 år, men enkelte individ kan bli godt over 20 år. Høy alder resulterer gjerne i redusert kroppsvekt og nedsett reproduksjon.

Gevir

Som hos de fleste andre hjortedyrartene er det bare hanndyra som får gevir. Geviret er viktig både for individenes sosiale status og som våpen i kamper bukkene imellom. Det første settet vokser fram ved ett års alder, og geviret har da bare to rette stenger uten forgreininger. Bukkene bærer geviret gjennom hele vinteren, og feller det først i april-mai. Umiddelbart etter felling begynner et nytt sett å vokse fram. Under veksten er geviret omgitt av et mørkt hudlag (basten). Basten inneholder et rikt nettverk med nerveceller og blodårer, og sørger på denne måten for vern og tilførsel av oksygen og næring i vekstperioden. Mot slutten av august og starten av september er det nye geviret utvokst og hardnet. Basten tørker ut og blir feia av de spisse gevirstengene.

Dåhjorten sitt gevir særmerker seg med at øvre del på kvar side formar ei forgreina plate, såkalt palmeatgevir. Både utstrekning på geviret og størrelsen på plata øker med aldereren, inntil bukken er utvokst og eventuelt ”på retur” .

Aktivitetsmønster

Dåhjorten må som andre drøvtyggere ete jevnt gjennom døgnet, men kan ha lengre perioder uten fødeinntak enn for eksempel hjort. Mesteparten av aktiviteten er knyttet til beiting, og den kan sees beitende på åpne områder på dagtid. Om natta bruker dåhjorten mer tid på hjorting (drøvtygging) og hvile. Vinterstid er stoffskiftet kraftig redusert, og aktiviteten tilsvarende redusert. Kulde og mindre tilgang til næring gjør at den går på sparebluss, og har et fødeinntak som kun dekker det mest nødvendige energibehovet.

Leveområder

Dåhjorten er et flokkdyr, og sterkt bundet til brunst- og kalvingsplassene. Åpne kulturlandskap med god tilgang på grasbeite er foretrukket som leveområde både vår og sommer. Skogen blir mer nytta som tilholdssted om høsten og vinteren. I forhold til mange andre hjortedyr, er dåhjorten nokså stasjonær gjennom heile året. Lengre sesongvandringer mellom ulike områder er ikke vanlig, men dette vil variere med fødetilgangen. Til forskjell fra hjorten liker ikke dåhjorten å svømme.

Sanser

Som en tilpasning til et liv i åpne område er synet den viktigste av sansene. Den har godt fargesyn, og skjelner spesielt godt mellom gult og blått. I motsetning våre andre hjorteviltarter kan dåhjorten derfor gjenkjenne urørlige menneskeskikkelser. Skumrings- og nattesynet er derimot dårligere, og kan sammenlignes med menneskets synsevner i mørket. Lukt og hørsel er mindre viktige i det åpne landskapet, og er dårligere utvikla i forhold til andre dyrearter i nær slekt. Dåhjorten er dessuten svært stedsbundet, som regel i tilknytning til brunst- og kalvingsplassene.

Sosiale bånd

Kalven blir født i månedsskiftet juni/juli. Den første tida etter fødselen ligger kalven og trykker mens mora holder seg i nærområdet. Kun i korte perioder oppsøker hinda kalven for å die. Kalven legger raskt på seg, og etter ca. en uke følger kalven mora. Kalven holder seg tett ved mora den første tiden, men det kan også forekomme at kalven suger mjølk av andre hinder. Mot høsten når brunsten nærmer seg, blir kalvene gjerne overlatt til seg selv, og de slår seg da sammen i mindre kalvegrupper. Dette er også tilfelle den påfølgende våren når hindene føder nye kalver.
Gjennom mesteparten av året danner voksne hinder, ungdyr og kalver større familiegrupper. Voksne hanndyr holder seg som regel i egne flokker.

Brunsttid

Når brunsten starter i oktober oppsøker bukkene hindenes oppholdssteder. De eldre bukkene etablerer egne brunstområder (ca. 2 dekar), og markerer disse med lukt, feiemerker og brunstgroper. Dette området blir forsvart mot rivaler, samtidig som de prøver å samle seg harem av de hindene som oppsøker brunstplassene. Dersom det kommer fremmede bukker inn i et brunstområde oppstår det konfrontasjon. Er det klar forskjell i bukkenes størrelse vil den minste bukken trekke seg unna ganske raskt, men er de like store kan det bli kamp. Yngre bukker forsvarer ikke egne brunstområder, og oppholder seg gjerne i grupper sammen med hodyra.

Sommerføde hos vill dåhjort

Dåhjorten har større vom i forhold til kroppsstørrelse enn hjorten, og dette gjør at den kan utnytte en mer fiberrik kost enn hjort. Dåhjorten har likevel klare preferanser for ulike grasarter. Typiske engarter, som rødsvingel, raigras og engrapp står høyt i kurs. Grovere grasarter som hundegras blir mindre beita, mens blåtopp, sølvbunke, starr og de fleste sivartene blir unngått. Gras og urter er den primære føden gjennom hele året, og sammensetningen i dietten vil variere med tilgangen på beiteplanter i leveområdet. Dåhjorten beiter en del i rike skogtyper som edellauvskog og lågurtskog. Her finnes det ulike urter, og disse kan utgjøre fra 5 til 25 % av sommerdietten. Beiting av blad og skudd er mest vanlig på vårparten, da dette plantematerialet er ferskt og næringsrikt. Selje, vier, rogn, bjørk og eik er vanlige beitetreslag, og slik føde kan utgjøre opptil ¼ av totalt fôropptak gjennom sommeren.

Høstsnadder

Dåhjorten er svært glad i frukt og nøtter. Dersom det er tilgjengelig, er dette svært viktig føde om høsten. I gode år kan dette dominere fødeinntaket fullstendig. Særlig er eikenøtter og hasselnøtter ettertraktet. Sopp og bær av ulike slag vil også og kunne inngå i dietten på denne tida av året. Løvfall er også vanlig kost om høsten og utover vinteren.

Den ville dåhjortens vinterfôr – mer vedrikt

Snødekt mark er ikke vanlig i dåhjortens opprinnelige leveområder. Mye snø fører til redusert tilgang på gras og dåhjorten må da beite på trær og busker. Føden vinterstid består derfor av mer tungtfordøyelig fiber enn gjennom resten av året. Lyngarter som blåbær, tyttebær og røsslyng inngår da i dietten i tillegg til det som finnes av grasbeite. Barnåler fra einer, gran og furu samt knopper og bark frå rogn, selje, vier og kristtorn kan også være et viktig bidrag i vinterkosten.

Kilde: Norsk Hjortesenter